Røst – Værøy 29. – 30. juni
På vei over Vestfjorden benyttet jeg anledningen til å lese både Pål Espolin Johnsons bok ”Alt for Norge” og boka ”Eventyrlige Espolin” om kunstneren Kaare Espolin Johnson. Førstnevnte nær slekt, den andre fjernere slekt. Begge har viet mye av sitt forfatter- og kunstnerliv til skildringer av Nord-Norge. Kaare vokste opp i Finnmark og sluttet aldri å lengte ”hjem”. Godt ut i livet reiste han til Lofoten og fant mye av det han søkte. Han kjøpte hus i Kabelvåg, og det ble bestemmende for lokaliseringen av Galleri Espolin. Galleriet er blitt en flott ramme om hans liv og virke. Boka, som er skrevet av Linda Lillevik, skildrer hans liv og kunst i en historisk kontekst, og slik blir boka også en spennende historie om et levd liv på 1900-tallet (1907 til 1994). De litt mørke Lofot- og Finnmarksbildene til Kaare var lett relaterbare til Påls bok om livet på Mostad, Værøy. Av en eller annen grunn har jeg aldri tidligere fått lest den, men det var jeg nesten glad for nå. På tur til Lofotens ytterpunkter, Røst og Værøy, i en moderne, trygg og komfortabel 42 fots seilbåt, trenger man å bli minnet på hvilke blodslit livet her en gang var.
Et av Kaare Espolin Johnsons bilder. Tøffe forhold for kystfiskerne.
Forsiden på boka om Mostad-folket.
Helt oppslukt ble jeg av Magda og alle de andre på Mostad/Måstad, et lite samfunn på en stripe mellom fjell og hav. Her bodde det hundre og femti mennesker på det meste. Nå er det folketomt også her. De levde av det naturen ga; fisk fra havet, sjøfuglfangst og noen husdyr.Tilværelsen var tøff, ekstrem er vel et bedre ord, der boka beskriver en hverdag i evig kamp for det daglige brød. Havet ga, men tok også. Her er hjerteskjærende fortellinger om familier som mistet ektemenn og barn. Mange ble på havet her hvor havet er på sitt verste. Men ”Alt for Norge” er også en historie om samhold, ansvar, flittighet og ydmykhet. I dag er de fleste husene borte. Mange demonterte og tok husene med da de flyttet, for så å sette dem opp igjen på sitt nye hjemsted. Tuftene står igjen, sammen med en del av de gamle bygningene som nå er restaurert.
Nå manøvrerte vi Ymir i mer enn 20 knops kaste- og fallvinder inn mot stranden på Mostad. Vi så stien slynge seg oppover mot fjellet. Av alle steder det ikke er mulig å ta seg frem for noen, fant Mostadfolket det ene stedet der det ikke er umulig. På våren og sommeren gikk de strekningen hver dag; over til fuglefjellet for å fange sjøfugl eller sanke egg, eller opp på heia for å slå. Ikke rart stien har dannet en dyp fuge etter mange hundre års bruk. Fremdeles ligger den som en synlig strek i landskapet, fra bygda nede ved havet til den forsvinner i himmelsyn. Vi fant igjen brønnen i enden av ”Husbekkvegen”, Petter-huset der kjøpmannen bodde, tuftene etter Magdas hus og Monrad og Katrine-huset der det bodde folk til 1974. Resten greide fantasien å mane frem. Mettet på inntrykk og i ærbødighet for livet der på yttersia satt vi kursen tilbake til vår egen tid.
