Stornoway
Mens han ventet på kjerringa, var det annet å studere… Red Arrows – flyshow
Kapteinen hadde, med god hjelp av datter Marte, ført skuta trygt fra Island via Færøyene til Hebridene/Stornoway. Marte og Martes mor (påtroppende mannskap) møtte hverandre et-eller-annet sted på Skottlands nordkyst – datteren høyt til værs i fly til Aberdeen og moderen på toget fra den samme byen.
Mye av eventyret var nå tilbakelagt for kapteinens del. “Eventyr” er i denne sammenhengen ensbetydende med dårlig vær, lange havstrekk, totimers vakter og lave temperaturer. Plusser du på vannrasjonering, posemat, neglesprett og tre lag ull blir resultatet langt fra drømme-sommer’n til en statsansatt med et tilmålt antall ferieuker. Men kjerringa er tross alt både eventyrlysten og glad i å seile, og var derfor villig til å gjøre et forsøk på å feriere i farvann langt fra Tønsbergfjorden. Betingelsen var ingen havstrekk, mulighet for å sove på nettene, å vaske håret minimum hver fjerde dag og opplevelser underveis (bortsett fra å trimme seil og se land i kikkert). Valget falt på Caledoniakanalen med tilhørende transportetapper i hver ende.
Stornoway var første stopp. Etter at andre feriedag (den første ble brukt til hus, hage, shopping og et kvarter pakking) ble brukt til transport til Aberdeen, og tredje feriedag stort sett gikk med til tog, buss og ferge fra Aberdeen til Stornoway, ble kjerringa møtt av en særdeles fornøyd kaptein og én meter blomster. 20 års bryllupsdag ble ikke-feiret på ulikt hold en ukes tid tidligere, og var bakgrunnen for den fantastiske blomsterkreasjonen. Da det i båten er avsatt begrenset med plass til blomstervaser – i alle fall vaser tilpasset blomster i metervis, forsvant en god halvmeter av buketten før den kom i vann. I kaffekannen. Der trives de faktisk svært godt nå flere dager senere. (Temperaturen medvirker kanskje til det?) Glad og fornøyd kjerring var det, og en stolt kaptein!
Først en meter blomster – kortet ned til en halvmeter for å få plass i kaffekanna!
I Stornoway lå båten fortøyd ved nytt kaianlegg med landstrøm, vann, gode garderobeforhold og nært til supermarked. Det ble lite tid til å utforske omgivelsene, dessuten fristet været i liten grad til sight-seeing. Vinden rusket godt i masta tidlig på dagen. Værrapportene varslet om 36 knop i kastene, og kapteinen tok en sjefsavgjørelse om å vente på mindre vind. Kanskje ikke verdt å ta sjansen på å utsette kjerringa for BÅDE (mye vind) OG (møkkavær) den aller første dagen?
Stornoway – Gayrloch (Badachro)
Diesel-topping i Stornoway (man vet aldri når man får tak i mer) før avreise. Med fulle tanker av vann og diesel ble kursen satt mot fastlandet. Frisk seilas en stund, så minkende ned mot null helt til kapteinen til slutt måtte starte motoren. Badachro ble nådd like før midnatt – i fullmåne. Morgenen etter våknet vi opp til stekende varme og strålende sol! I halvsøvne hadde polardundynen kjentes litt varm en stund, men hjernen var helt uenig i kroppens signaler og kjerringa våknet badet i svette en stund senere. Denne form for båtliv “smakte av fugl” og var noe man godt kunne leve med! Etter en temperatursjekk av vannet (19 grader) jumpet hun fornøyd til sjøs. Om temperaturmålingen foregikk akkurat der og akkurat når innholdet fra doen ble pumpet ut eller om den skjer 1 cm under vannskorpa i 24 graders lufttemperatur – eller kapteinen bare moret seg (den var han som leste av måleren) vet jeg lite om, men jeg vet litt mer nå om hvordan beina verker i møte med isvann. La oss bare slå det fast: Det var IKKE 19 grader i vannet, MEN forfriskende…
Båten i Badachro
Isbading!
Heiene over Badachro
Valgets kvaler – det ble Fish&chips!
Frisk og opplagt, frokostmette i magen og med koffeinabstinensen under kontroll inntok vi omgivelsene: Vakre, grønne heier, klart vann, noen få hus og ikke minst: Hyggelig pub med verdens beste fish&chips! Glem alt om frosne fiskepinner – de er ikke en gang i slekt med den hele, ferske fiskefileeten som vi fikk servert. Perfekt frityrstekt, sprø utenpå og flakete, myk og varm inni. Godt det er langt til Badachro! For å rettferdiggjøre frityrfråtsingen må det nevnes at vi først hadde gått oss svette på heiene i området.
Hard jobbing for matrosen
Badachro – Plockton
Neste stopp, Plockton, ble plukket fra anbefalingslista til Kristins hyggelige jobbforbindelse, Jonathan. Vi ankom sent hit også, men rakk en tur i byen og et par runder på pub’en. For en idyll! Riktignok et turiststed, men med et autentisk preg. Små hus tett i tett, velstelte, bitte små, frodige hager, og PALMER! Vel er det kystklima, men det må også være helt spesielle lokalklimatiske forhold som får både palmer og andre eksotiske vekster til å stortrives? Dagen etter, tur til Duncraig Castle på andre siden av bukta. Et virkelig eventyrslott. Full renovering dette året – hotell i særklasse (mest sannsynlig) i 2016. Praktfull beliggenhet og et glimt av fordums storhet. Vi snek oss så vidt innenfor og fant portretter av de skotske laird’ene i lang rekke på veggen. Spennende, her må googles mer!
Plockton by night
Se palmene i bakgrunnen!
På veien til slottet gikk vi på stier i et fantastisk, frodig landskap. Over alt blomstret Rhododendron store som hus. På avstand så vi dem som lysende rosa-lilla fargeklatter i alt det grønne, på nært hold var det jungel. En enkeltsporet jernbane lå som et “bånd” i landskapet litt opp fra sjøen. Stasjonen lå rett nedenfor slottet, så hvis jeg noen sinne returnerer for et opphold her blir det standsmessig med tog!
Ord på veien..
Plockton – Isleornsay
Sent fremme igjen, etter at det meste av dagen ble tilbragt i Plockton. Vi la opp til et kort strekk, også på grunn av strømforholdene i Kyle Rhea. Strømmen kan gå med opptil 8 knops fart, og strekket må derfor planlegges nøye for å treffe et tidspunkt der det er tilnærmet stille eller lite strøm – i riktig retning. Vi gikk først inn i Kyle of Lochalsh, også et forholdsvis smalt sund.
Kyle of Lochalsh
På seilbåt passerer man land som regel på god avstand (jf. kikkerten over). Jo smalere det er, jo nærmere kommer man hus, biler, mennesker, steder og natur. Kyle Rhea ble passert pent og pyntelig og helt uten dramatikk. Det mest dramatiske vi så på veien var skottenes (antatte) krig mot Sitkagran! Enorme flatehogster, og etter det vi kunne se; tilbakeføring til det opprinnelige landskapet. Landskapsarkitekten hang ut av cockpiten med kikkerten store deler av veien. Isleornsay er en vakker bukt med en bitteliten landsby. Vi var ikke i land – men hadde det fint likevel. Vi kom sent og dro tidlig og hadde et fantastisk vær både på kvelden og da vi våknet neste morgen.
Temperaturmåleren viste fremdeles massevis av grader, og (smådesperat etter å få vasket håret) hoppet jeg igjen til sjøs. Jeg sier ikke hva jeg sa. Den forb….. temperaturmåleren!! Min innebygde temperaturmåler sa i alle fall noe helt annet, og hårvasken ble i dusjen. (Mysteriet med den løpske temperaturmåleren ble senere løst: Feil innstilt termostat. Temperaturen i sjøen var 13 grader, ikke 21!)
IIsleornsay – Tobermory
En nydelig dag! Solen skinte, litt for lite vind, men seilforhold det meste av dagen.
Fiske(u)lykke! 
Leselykke! 
Det ble en lang, lat dag på båten, målet var Tobermory – en litt større by med noen flere tilbud. Vi planla å bruke dagen til å besøke et whisky-destilleri, samt proviantere. Litt lunsjing og en pint er heller aldri helt feil. Det gikk ikke akkurat som vi planla denne gangen. Kort etter kveldsmaten i båten følte kapteinen seg litt uggen, og etter kort tid var han mere på do enn i sengen. 12 timer med full tømming i begge ender.
Tobermory – Loch a’Choire
Da dagen endelig grydde, våknet vi opp til regn, kuling og maks 10 grader. Kapteinen sov, og kjerringa leste.. Det var egentlig lite annet å gjøre. Formen til den syke steg noe utover kvelden, men er (flere dager senere) fremdeles ganske sjaber. På ettermiddagen karret vi oss avgårde for motor med 2-3 knops motstrøm og regnet piskende mot båten. Denne dagen gjaldt det å posisjonere seg for neste sund (Corran) og strøm. Vi endte opp i en bukt i selskap med noen mærer, kom igjen sent inn, så det var helt ok. Provianten måtte vi se langt etter i Tobermory, så kveldens meny var en pose Meksikansk gryte uten kjøtt!
Loch a’Choire – Benavie
Grytidlig morgen og to timers gange til Corran Narrows i tett tåke. Verden var liten og lydløs med oss som de eneste seilerne. Enkelte steder brøt sola igjennom og ga oss små glimt av fjell badet i lys og stille vann rundt oss.
Etter Corran Narrows lettet tåka og igjen var vi en del av noe større: Hus, hytter, båter og folk. Vi nærmet oss gradvis Fort William og Corpach – den første sluseporten av Caledoniakanalen. DEN historien kommer i neste innlegg!
Venter på første sluse!
Reiseruta med overnattingsstedene merket med gult