Vi begynner denne runden med vårt gamle flotte språk
Etter å ha fått ut sjøgang fra kroppen, våknet i løpet av natten og lurt på om det er min vakt nå (vi går ikke vakt ved landligge…), og noen dagers akklimatisering på Island faller vi inn i den meget rolige atmosfære som vi erfarte preger islendinger og Island. Alltid veldig imøtekommende på sitt avslappede vis, serviceinnstilte, og god tid til en samtale med en som en gang i tiden talte deres språk (ikke jeg da, men mine forfedre).
Vi lå noen dager i Seydisfjordur, hvor vi var turister, noen korte fot/spaserturer i lokalområdet, haiketur til nærmeste tettsted med oppvarmet utebasseng ,snakket med de lokale, var på kafe og pub besøk, skipperen (altså båtskipper Geir…) møtte kjente seilbåtfarende fra tidligere turer (franske Gills med fler…), og tok livet med ro og slappet av. Seydisfjordur, på østkysten, er et lite men meget hyggelig sted, som besørger fergeanløp for danmarksbåten som trafikkerer der ukentlig fra Danmark via Færøyene. For de som reiser forbi Seydisfjordur, ikke gjør det, reis innom og delta i roen.
Vi hadde egentlig ikke hast med å forlate Seydisfjordur men det var jo mer enn Island som stod på planen, vann/diesel og forsyninger ble bunkret, og vi kastet loss. Vi dro først ut fjorden og rett rundt hjørnet til en bukt som så idyllisk ut og var anbefalt ankringshavn, hvor vi snublet over en «ederdunsfarm», samt hadde en natt på svai. Videre derfra til Vopnafjordur hvor vi skulle vente på fornuftig vær mot Jan Mayen, og ikke minst få med oss kampen mellom Island og England i fotball EM.
Mannskapet, høres flott ut men består nå kun av skipper og matros, tok seg en søken etter islandske varme kilder. Buss, to ganger daglig, til Eigilstadur ga resultat. Eigilstadur, 30 min inn i landet, liten småby / tettsted i innlandet bød på offentlig badeanlegg hvor vannet kommer godt og varmt direkte fra jordens litt indre. Bare litt nedkjøling og en dæsj klor så kunne det fylles i bassenget. Nydelig vann i flere småbasseng, det varmeste med temperatur 38-42 grader. Så var det buss tilbake til Sydisfjordur, men ingen kveldsbuss på programmet. Gammel kunnskap måtte friskes opp, ut med tommelen, eller spasere de 28 km. Men lykken står den……bi, en amerikansk hyggelig familie på kjøretur stopper og tar oss med. Dominerende familiefar som besørget den meste av praten både for oss og resten av familien gjorde at denne turen gikk raskt unna. Takk for turen, der sparte vi den spaserturen!
I Eigilstadur fant vi utebasseng med naturlig oppvarmet kildevann.
Eigilstadur ser ut som et hvilket som helst europeisk tettsted.
Og en trivelig cafe hvor det ble en «etter bad» øl.
Gamle kunster oppdateres, og fungerte…
Området mellom Eigilstadur og Seydisfjordur.
Ikke Hardangervidda, men fjellpartiet rundt Seydisfjordur.
Ukens fergeanløp fra Danmark / Færøyene til Seydisfjordur.
Det vanker hjemmelaget eplekake til snille gutter i båt med norrønt navn
En «lokal tysk» dame som snakket med oss på kaia dagen før mente vi kunne ha godt av litt hjemmelaget eplekake. Små avstander og forhold, hun bodde visst rett borte i veien.
Forlater Seydisfjordur, og kommer forhåpentligvis igjen…
Syydisfjordur i bakgrunnen, og det du skimter i forgrunnen er ikke påkjøringsrampen som ikke er felt opp, men det eminente solcellepanelet på Ymir. En av flere kilder til strøm, ellers kan nevnes vindgenerator, vanngenerator, motorens generator, og mannskapets medbrakte «nødbatterier». Faktisk har vi så mye strøm tilgjengelig at vi kan ha et par panelovner stående på uten å tappe batteriene !!
Matrosen endelig i gang med ordentlig sjømannsarbeid, og sjøbein settes.
Matrosen, nå kokk, forsøker fiskelykken i sin tildelte meget elegante røde jollevest.
Og en fin torsk ble det, men den fikk slippe med skrekken.
Mannskapet forlater meg (Ymir) for tur i land.
Og «Ymir Jr.» må sikres godt inn på land.
Og Ymir får nyte roen på svai i Lodmundarfjordur når mannskapet drar i land.
Oi, der kom det jamen en firehjuling…
På land i bukten i Londmundarfjordur ser vi at det ligger et hus med mange nett el.l. strukket utover. Vi gjettet på ornitologisk stasjon, men fikk svaret når mannen på firhjuling dukket opp. Han var islandsk, naturlig nok, og kunne kun islandsk språk. Men kaffe kunne han si, så han inviterte oss opp på hjulingen, og av sted til hus, kone og kaffe bar det. Han og kona driver ederdunsamling fra ærfugl to måneder i året i denne bukte langt fra folk. De samler og renser dunene, som så selges (til en nordmann) for videre eksport. Visstnok meget høyt priset i markedet, vi skulle kanskje kjøpt med en sekk. Det var den islandske kystvakten, som følger med oss hele veien, som pr. radio hadde varslet ekteparet om mulige besøkende i bukta. Vi fikk kaffe og vafler, utvekslet likheter mellom språkene, og g fikk omvisning ute på jordet / farmen. Veldig gjestfrie og hyggelige, besøket var sent på kvelden rundt midnatt.
Stølen og produksjonslokalet henger sammen.
Innføring i rensemetoder for ederdun.
Strømfri kaffe og vafler fra vedfyrt komfyr ble det servert fra gjestfritt vertskap.
Far i huset rapporterer via radio til kystvakt at Ymir har det bra, og får bevertning.
Omvisning på produksjonsområdet.
Det er de samme fuglene som vender tilbake år etter år, så det gjelder å behandle disse med omhu og respekt .Ederdun samles fra redene, da fuglene bygger reder av en blanding av gress og dun. Det er gjerde rundt for å holde røyskatt og mink unna, og fugleskremselsanrettninger inne på området. De tar godt vare på «produksjonsenhetene» sine.
Og en av produsentene.
Kyllinger på vei ut til verden, og dun i redet.
Og disse har kommet til verden…
…og får besøke en stødig seilerhånd.
Kristin, Geir-Harald ønsker fler…
Herr og fru Gjestfri på stølen.
Og disse brenningene skal vi få satt ut jolla i, uten å bli våt på bena?
Vi hever anker og forlater Londmundarfjordur med kurs Vopnafjordur.
Ankomst Vopnafjordur.
Vopnafjordur, som oversatt betyr Våpenfjorden, er et lite tettsted med betydelig fiskeriindustri i form av mottak og fiskemelsfabrikk. Et flott moderne havneanlegg med imponerende dobbelt moloanlegg på utsiden. Tydelig at østaværet fra nordishavet, som vi seiler, til tider står voldsomt på gjennom vinteren. Stedet så ut til å være imponerende velorganisert. Det var rent og pent, alle hus så nymalt ut, industriområdet var ryddet og velordnet, og til og med innbyggerne gikk pent hjem etter å ha sett Island slå England i fotball på hotellets pub. Vi forventet feiring i gatene, men så skjedde ei. Vopnafjordur ved århundreskiftet den største «utskipningshavn for Islendinger som emigrerte ut i verden p.g.a. harde kår på Island.
Vi hadde valgt Vopnafjordur som vårt avreisested når vi skulle fortsette mot Jan- Mayen og Svalbard. Vi kunne da ligge der og ha rask utgang på vår rute når det måtte komme et passende værvindu.
Fikk tildelt fin plass på stedets servicebrygge, hyggelig havnesjef .
Betyr naturlig nok…Ja, småbåthavn, men der lå ikke vi.
Et flott fyr hadde de med utsikt øst utover Vopnafjordur.
Og lupiner så vi mye av på Island.
Matrosen på naturvandring.
Og skipperen med en pust i bakken på denne samme vandringen.
Nysgjerrige havhester.
Pål foreviger den nysgjerrige.
Og den nysgjerrige har hentet en kompis.
Og så var det EM semifinale, Island mot England i den lokale hotellbar.
Og her ser det ut som scoring for «hjemmelaget»
Og scoring igjen, som ga seier til Island og «Brexit» nummer to for England denne uke.
Alt er velordnet og «på stell».
Og telefonkiosken lever fremdeles.
Geir-Harald gjenopplever mobilfri tidsepoke.
Og kommuneadministrasjon har de også.
Cooperativ …
Hovedgate …
Kirke …
Og offentlig utsmykning.
Fiskeindustrianlegget.
Og tilbake i Ymir, hvor vi forbereder reise over havet til Jan Mayen og Svalbard.