18. – 20. juni
Støtt – Træna
Denne gangen var det en del mer «action». Kapteinen frydet seg, og kjerringa pakket seg inn i ull og bobler og hadde det greit. Med kuling fra nord-nordøst skjøt Ymir fart, selv uten storseilet. Vi seilte kun på genoa’en hele veien til Træna, og farten var upåklagelig. Strekket var unnagjort på 6-7 timer – 45 nm.
Godt å komme i land denne dagen! Iskald hvitvin dugde godt som ankerdram i varmen.
Kjerringas kjennskap til Træna begrenset seg til Træna-festivalen. Den er korona-avlyst i år. Træna er egen kommune, og består av mange øyer.
De to største; Husøy og Sanna, ligger med et bredt sund imellom. På Husøy finnes bl.a. barnehage, skole (1-10) og en velutstyrt Jokerbutikk med veldig rare åpningstider (finnes på Facebook). Vi ankom på ettermiddagen og fikk en fin plass på gjestebrygga midt på Husøy blant fiskebåter og et par andre seilbåter. Kveldens forsøk på å spise middag ute endte med en bolle ferske reker og en øl på en stengt kafé. Kaféen hadde besøk av et trønder-band som skulle spille senere på kvelden, og åpnet først da. (Ordinære åpningstider for 2020-sommeren fra 21. juni.) Verten, som var hjelpsomheten selv og veldig hyggelig, reklamerte med at kona hadde en (nær) fortid som kjøkkensjef på Britannia i Trondheim, noe som burde borge for den beste maten når åpningen er et faktum. Å la oss få spise selv om kaféen var stengt, viser litt av gjestfriheten her nord – og mer av den møtte vi på vei tilbake til skuta. Vi hadde passert et flott drivhus på veien til kaféen, og nå stoppet vi og komplimenterte eieren. Han var en trivelig kar, og trivelig var kona også – og snart befant vi oss benket rundt familiens langbord med øl i glasset og en (liten) porsjon hjemmelaget bacalao på tallerkenen! De ventet helgegjester som ankom mens vi pratet om hage, og to til var det mer enn hjerterom for. Gode og mette etter to middager ruslet vi gjennom sommernatten på Husøy. Sola sto godt over horisonten, måkene skrek og småfuglene kvitret. Markblomstenes farger er aldri mer intense enn i det varme lyset fra midnattssola.
Dagen etter pakket vi oss selv og sekken i jolla og dro til naboøya Sanna. Kapteinen hadde gode minner om fjelltur og vafler på samfunnshuskaféen fra noen somre tilbake. Mens kjerringa klarer seg godt med gåturer og småkupert bortover-terreng etter oppveksten på Hardangervidda, har kapteinen sterke preferanser til topper. Vi inngikk et kompromiss; først en tur (nesten) rundt øya, deretter «Nato-toppen». Dit kommer man enten ved å gå gjennom tunnelen eller en bratt sti.
Kirkhellaren – det store, mørke hullet i fjellet
Sanna sett fra sundet.
Kaptein på avveie! I Kirkhellaren.
Rundturen endte ved tunnelåpningen, så vi kledde på oss litt mer klær og fant frem en medbragt lykt (en absolutt nødvendighet). Tunnelturen var en opplevelse i seg selv, men toppen var virkelig flott. Fri utsikt nesten 360 grader, og det i sol og sydentemperatur! Toppen domineres av en stor radar og tilhørende bygninger, men det kan man jo vende ryggen til.
Vel nede igjen blant velholdte feriehus (kun 3 fastboende) og bølgende blomsterenger, veldig kaffetørste og vaffelklare, måtte vi til vår skuffelse konstatere at det nok ikke ble bevertning på oss. Enten er ikke kaféen åpnet for sesongen, eller så åpner den ikke i det hele tatt i år. Vi knasket i oss eplene våre mens vi studerte feriegjestene som passerte i shorts og badesandaler, med badehåndkledet slengt over skulderen. Hvilken breddegrad befant vi oss egentlig på?
Det kan nesten ikke bli vakrere!
Kveldsturen gikk til en av øyas to offentlige badstuer (kunstprosjekt) via en elg (kunst) og en gapahuk. Kapteinen, som når han ikke har vann under kjølen bruker mye av sin tid som klopplegger hjemme på Lyngedal, studerte ivrig ulike kloppingsteknikker og sukket over prisen på trykkimpregnert 2’’8. For dyrt for en liten velforening lenger nord.
Neste morgens sight-seeing gikk til fots på Husøy i motsatt retning. Petter Dass-kapellet var dessverre stengt, men den syngende statuen (en del av «Skulpturlandskap Nordland») var flott.
