Ylvingen 23. – 24. juni
19 års bryllupsdag – ikke verst! Bordet er pyntet med de vakreste markblomster, og Ymir mangler liksom bare gardiner og blomsterkasser ;-))
Kapteinen er såre fornøyd; kanskje ikke med Ymirs nye feminine image, men med å ha fått kjerringa om bord. Da får markblomster være markblomster, og image’en som havets monster gå rett vest. (Vi skal uansett nordover.) Blomsterbuketten har nok minnet ham på at det var noe med blomster, for senere på dagen, under bunkringsstopp i Brønnøysund, kjøpte kapteinen en bukett langstilkede roser som han ba blomsterbutikkdamen om å korte kraftig ned da de måtte passe i en brusflaske. Kort eller lang stilk – mission completed med det forventede resultat: Ei smørblid kjerring!
Brønnøysund kunne skilte med kjøpesenter og vinmonopol, – med andre ord: De har det meste av det man trenger. For å være rustet til de fleste situasjoner var handlelisten lang. Ymir lager så mye strøm at vi snart kan levere på nettet, så dét behovet er dekket til overmål. (Hydrogeneratoren, vårt tredje kraftverk, er til overmål koblet fra, vind og sol gir energi i overflod – særlig vind.) Når det gjelder sjølbergingen på andre fronter kunne man tenke seg en diett bestående av fisk. Vi kjøpte derfor fiskeutstyr for å være på den sikre siden. Et par poser mel og en pakke tørrgjær kan også komme med hvis vi havner på en øde øy. Egg er kjekt å ha, og måseggene er blitt til småmåser allerede og er vanskelig å lage vaffelrøre av – så opp i posen med egg også. Nypoteter fra andre varmere strøk av landet er bedre enn å stjele settepoteter fra åkrene i nord. Noen kilo poteter er derfor greit å få med. Osv, osv. På toppen av poseberget: Fire flasker vin! Vi ba om noe som passer til fisk, barkebrød, settepoteter, multekart og måsevafler – her er det sjølvberginga som rår, foreløpig på ide-stadiet.
Varmt gjensyn med Lille My på brygga foran kjøpesenteret – fra hjemlige Follo (Drøbak) og ikke fra Nådendalen. Damens “far” er Fredrik, en trivelig kar med 60 års seilerfaring og i ferd med å realisere en drøm: Seile opp langs kysten til Bodø. Samme trivelige Fredrik ventet på oss på Ylvingen da vi noen timer senere kom dit. Middagen var allerede boks: En stor torsk! Et par av de yngre “ylvingene” hadde velvilligst overlatt fangsten til Fredrik, og det kom oss til gode i form av et herremåltid og en veldig koselig kveld. Lofotkapteinen var for å si det mildt, SKEPTISK. Torsk som menneskemat er ensbetydende med skrei – den gytemodne torsken som trekker inn fra Barentshavet mot kysten av Lofoten i vintermånedene. IKKE den som lever i tang og tare i de hjemlige fjæresteinene. Det heter “taregjedd” og duger i beste fall til kattemat. Han lot seg dog motvillig overtale, antakelig på grunn av tilbehøret: Nykål, nypoteter, gulrøtter – og VIN. Og fantastisk godt smakte det! All ære til Fredrik på Lille My. Han er allerede invitert til Lofoten, kanskje for å smake skrei??
Førsteinntrykket av øya var heller nedslående. Kafé Himmelblå fra TV-serien med samme navn, var stengt og falleferdig. Noen benker, postkasser og en og annen inngangsdør i blått var stort sett det som var igjen etter de to sommerne da man traff filmstjerner rundt hver knaus. Livet på Ylvingen var tilbake til normalen, dvs gradvis fraflytting. 20 innbyggere er igjen, og vi gjetter på at gjennomsnittsalderen er forholdsvis høy (- mye 70-talls gardiner og lite lift og lameller å se..). Ylvingen er en vakker øy med mye dyrket mark og et stort potensial. Kanskje ikke for restauranter i falleferdige brygger bygget på en flyktig TV-serie-hit, men hva med Ylvingen gourmetlam eller -geit? Urteproduksjon? Økologisk ost, poteter, kunsthåndverk, oppdrett? Om fem år vil jordene delvis være grodd igjen og kanskje den siste døren låst for godt. Bare om sommeren vil feriegjestene komme og fylle husene med liv igjen. Tragisk. Her kan leves gode liv året rundt.
