I over ei uke hadde vi gått og ventet for å finne en brukbar vær-periode for å seile til Island. Tirsdag ettermiddag 26. mai kunne vi ikke vente lengre om vi skulle nå fram til Reykjavik i tide. Det blåste frisk bris til liten kuling rett imot og fire dager senere ville vi få sterk kuling aktenfra i følge værmeldingene, men det var langt fram i tid, og mye kunne endre seg til da. Vi kastet loss.
Det ble kryssing ut gjennom Skopunsundet, men til å begynne med hadde vi litt solgløtt. Etter hvert tetnet det til og det begynte å regne.
Vi stevner ut mot Skopunsundet og får et lite gløtt av blå himmel før det tetner helt til.
Litt over midnatt passerte vi Mykines, den nordvestligste Færøya, og vi kom ut i åpnere farvann og kunne stå på samme slaget uten å seile på land. Sjøen ble enklere å ha med å gjøre og etter hvert spaknet den og dreide på sørøst. Om det ikke gikk så rasende fort, hadde vi likevel gode forhold.
Sørøstlig laber bris gir ikke den helt store framdriften, men behagelige forhold.
Utover dagen på onsdag klarnet det mer og mer opp. Det ble behagelig å seile. Slik kunne det gjerne fortsette, men på torsdag morgen spaknet vinden enda mer. Med under to knop ville vi ikke rekker fram til Reykjavik i tide. Om det aldri så mye bød oss imot, måtte vi starte motor. Utpå kvelden fikk vi et vinddrag igjen såpass at vi kunne seile litt, men neste morgen ble det aldeles stille med speilblank sjø.
Det klarner opp mer og mer. Nå er det trivelig med havseilas.
Ofte er det tiltak å lage middagsmat når båten gynger og hiver på seg, men denne dagen var det bare en lyst. Vi nøt til og med luksusen ved å spise i cockpiten mens motoren dro oss framover og autopiloten styrte.
Når vinden er borte, får man heller nyte de kulinariske gledene.
En foreløpig oppvask i “storstampen”.
Fredagen gikk med nesten skyfri, blå himmel og ingen vind. Så langt hadde værmeldingene klaffet helt, men hvor ble det av styggværet fra nordøst som skulle komme på kvelden. Meldingene var tre dager gamle, og da blir de gjerne litt usikre.
Hvor blir det av kulingen?
Land så vi allerede på fredag morgen. Det var Vatna-jøkelen som viste seg så klart i nord at man nesten forventet å kunne sjeldne skispor i de hvite bakkene. Etter hvert kom mer og mer land til syne, men likevel var det langt igjen til Vestmannaeyjar som var første delmålet vårt.
Vi har lenge sett land, men ennå er det et godt stykke igjen til Vestmannaeyjar.
Da vi kom nær nok land, fikk vi lastet ned nye værfiler. Joda, styggværet var fremdeles ventendes, men kanskje ikke så kraftig som tidligere meldt. Stiv kuling bakfra er ikke det verste man kan komme ut for.
Vi diskuterte om vi skulle hoppe over Vestmannaeyjar og dra direkte til Reykjavik, men da ville vi få kulingen imot siste 20 milene. Derfor ble det vedtatt å ta en 8 timers stopp i Vestmannaeyjar.
En konsultasjon med elektronikken tilsa en liten stopp i Vestmannaeyjar.
Vinden økte helt i pakt med meldingene etter hvert som vi nærmet oss øyene, og da vi sto inn mot havneinnløpet i åtte-tida på lørdag morgen, blåste det stiv kuling.
Vi nærmer oss Vestmannaeyjar.
På tur inn havneinnløpet på Vestmannaeyjar. Til venstre i bildet ser vi lavaen kom flytende i 1973 og truet med å stenge hele havna. I stedet ble det en lunere havn.
I det vi seilte inn på havna, angret vi oss. Akkurat i innløpet hvor kulingen sto på og strømmen bar i mot var det ei heksegryte av krapp strømsjø. Karakterene våre ville bli satt på en hard prøve når vi skulle videre.
Da vi kom inn i den indre havna, ventet det en overraskelse. Her lå Peregrina, båten til franskmannen som seilte noen dager før oss i retning Høfn. Han okkuperte den eneste brukbare flytekaiplassen, men han var straks på dekk og tilbød oss plass på utsida. Han hadde ankommet litt tidligere på morgenen, hadde også tenkt som oss og var innstilt på å dra videre i firetida på ettermiddagen.
Ymir longside Peregrina.
I utgangspunktet hadde vi tenkt å stoppe her fordi det var interessant å besøke denne plassen, men vi burde kanskje også sove ut litt før siste innsatsen til Reykjavik. Uansett måtte vi se oss litt omkring når vi først var her.
Vi gikk utover mot havneinnløpet, og der kom vi over noe så spesielt som en norsk stavkirkekopi. Det var en replika av Holtålen Stavkirke som står på museum i Trondheim. Denne ble forært til Vestmannaeyjar av Den Norske Kirke i forbindelse med 1000 års-jubileet for innføringen av kristendommen på Island i 2000.
Stavkirka var en gave fra Den Norske Kirke i forbindelse med 1000 års-jubileet for innføringen av kristendommen på Island.
Tilgjengelige opplysningen om stavkirken på stedet.
Vi fortsatte videre utover og klatret opp på lava-haugene ved havneinnløpet. Vi fikk etter hvert god utsikt over havneinnløpet og de forrevne lava-klippene rundt innløpet.
Havneinnløpet sett fra lavahaugene som bygde seg opp under utbruddet i 1973.
Vi fortsatte videre oppover i lava-landskapet hvor vi fant en underlig hage i miniatyr. Gaujulundur ble det kalt. Hagen ble påbegynt i 1988 av et ektepar på stedet, og siden har den bare vokst.
En detalj fra Gaulujundur.
På vei tilbake til byen fant vi endel stier gjennom lavaørkenen, og der stiene møttes, var det satt opp skilt med gatenavn. Stiene gikk rett over der gatene hadde gått før utbruddet, og gatenavnene var de samme som den gangen.
Stiene går over der gatene lå, og gatenavnene var de samme som før 1973, der de lå flere meter under lavaen.
Da vi kom ned i byen igjen, begynte vi å tenke på mat. Vi ville ha oss en hamburger. Vi gikk forbi flere plasser og havnet til slutt på en bensistasjon. På slike plasser har de gjerne mer enn som så. Geir-Harald hadde lenge vært på jakt etter propan levert på flasker som passet til fittings-systemet vi hadde om bord. Her fant han det. Det var bare fargen på flaskene som var annerledes.
Et klassisk eksempel på at det kan være lurt å lese det med små skrift. Dette måtte dokumenteres.
En bensinstasjonseier som syntes det var artig å kunne hjelpe.
Det ble ikke så mye soving før vi dro. Da klokka passerte fire på ettermiddagen, stålsatte vi oss og kastet loss. Vi først som lå ytterst, og like etter kom franskmannen.
Som ytterste båten måtte vi kaste loss først.
Vi basket oss gjennom heksegryta og kom oss etter hvert unna lekysten. For noen minutter tenkte vi at dersom motoren stopper nå, er vi fortapte, men det holdt, og snart kunne vi snu hekken mot vinden og heise fokka. Det ble litt i meste laget med seil. Båten hadde tendenser til å skjære ut i sjøene, men etter at vi fikk lagt fokka i noen tørn rundt rulleforstaget og trukket senterbordet opp under buken, gikk det nesten som på skinner. Autopiloten taklet situasjonen utmerket, men når det kom en skikkelig rokksalving, hendte det at vi måtte trø til med en hjelpende hånd på rattet. Største problemet var i grunnen temperaturen. Det var ikke så mange gradene over null, og sammen med den kraftige vinden vi hadde, trengte det seg igjennom hva det skulle være av tekstiler.
Etterat seilføringen var tilstrekkelig redusert, klarte autopiloten resten – nesten.
Peregrina lå lenge like i kjølvannet vårt, men da vi jibbet omtrent halvveis til sørvestspissen av Island, fortsatte franskmannen videre med vinden på styrbord låring. Vinden hadde ligget jevnt på stiv og sterk kuling, og en periode så det ut til at den begynte å avta, men så slo den til igjen og blåste seg opp i over førti knop. Det gikk jevnt i vel 8 knops fart, men i surfebølger kunne loggen vise atskillig mer.
Dersom det kom ei kraftig bølge samtidig med ei kraftig vindkule, måtte man sitte klar og ta over for autopiloten.
Etter cirka ti timer nådde vi sørvestspissen av Island. Vi begynte å komme i le under land, og vinden avtok. Samtidig lettet skydekket og forrevne lavaformasjoner dukket opp i det ellers flate landskapet.
Forholdene er i ferd med å endre seg til det bedre, både på ene og andre og tredje måten.
Etter hvert fikk vi øyekontakt med kameratbåten vår. Den nærmet seg raskt bakfra og snart seilte han forbi. På det tidspunktet hadde vi rullet ut hele fokka, mens franskmannen på Peregrina hadde litt storseil også. Geir-Harald kontaktet ham over VHF og gjorde en gjensidig avtale om fotografering.
Peregrina førte atskillig mer duk enn oss, og for snart forbi.
Selv med den lille fokka, gjorde vi ennå god fart.
Da vi hadde rundet Reykjanes, fikk vi motvind av varierende styrke, men aldri mer enn 14 knop, men ofte ned mot ingenting. Innimellom kjørte vi litt motor Vi forsøkte å være tålmodige, men nå hadde vi lyst til å komme i land. Underveis fikk vi besøk av en gjeng med niser, først en og snart hadde vi en hel flokk rundt oss. Men plutselig forsvant de igjen.
Niser er ikke så enkle å fotografere. Før vi rekker å trykke på utløseren, er de gjerne forsvunnet igjen. Man må nesten ta en sjanse, trykke av og håpe på at noen samtidig kommer opp.
De siste par-tre milene gikk vi for motor. Det skaffet oss varmtvann så vi fikk tatt oss en dusj hver, den første på nesten tre døgn.
Nå nærmer det seg.
Var det Peregrina som lå der rett fram? Nei, det viste seg å være en annen fransk aluminiumsbåt. Vår venn franskmannen var på kaia da vi kom, vinket og gjorde tegn til at vi kunne fortøya longside båten hans, og det tilbudet tok vi imot med takk.
Fendere og fortøyningstamper må gjøres klare før vi legger til.
Endelig framme og vel fortøyd utenpå Peregrina.
Etappen Torshavn – Reykjavik er over. Roen senker seg over yachthavna under “Harpa”, det nye konserthuset i Reykjavik.
Det var flere som kommenterte bildet som ble lagt ut på Facebook fra seilasen fra Vestmannaeyjar. Mange syntes det var tøft, men våre forhold var ingenting mot hva franskmannen på Peregrina var ute for. Han måtte sitte å håndstyre kontinuerlig i 10 timer fordi autopiloten hans ikke taklet forholdene. Han hadde det tøft, han!