Etter å ha blitt utsatt for sterkt press fra min far over lang tid (siden august i fjor), har jeg nå, for å få en ende på det hele, besluttet å bidra med et innlegg. Det skal sies at jeg er blitt påvirket av at min far har den siste tiden har gjort sitt ytterste for å overtale meg, og i kveld toppet han det hele med å spandere en meget fin lamme-middag langt over budsjett. Attpåtil fikk jeg servert lakris til dessert i båten. Mer om det senere.
Jeg mønstret på som dekk-slave i Reykjavik, og fikk fort en refresh på båtens reglement av sjefen sjøl, Kaptein pappa- Geir. Jeg fikk også oppdatert informasjon om nærområdet, der viktigste punkt muligens dreide seg om at man kunne stjele gratis internett i kjeller’n på operaen.
Ble fort satt i arbeid med å sortere skutas mat- og ikke minst snacksbeholdning.
Etter noen dagers venting på snillere bølger kastet vi loss og stakk til sjøs. Målet var Vestmannaeyjar, og seilasen var beregnet til ca et døgn. Jeg var ved godt mot og gledet meg til å leke prinsesse på havet med Ymir og far. Prinsessen kapitulerte relativt kjapt, og gårsdagens provisjon kom ut gale veien.
Ymir i farta på bølgene blå
Prøver forgjeves å overtale mageinnholdet om å forbli der det hører hjemme
Mageinnholdet fikk til slutt viljen sin, og jeg fikk tilbake livsmotet.
Meget frisk kaptein styrer skuta mens dekk-slaven har en godkjent timeout
Vestmannaeyjar endelig i sikte. Flott innseiling på morgenkvisten, nesten nøyaktig et døgn etter vi forlot Reykjavik.
Også på Vestmannaeyjar har de sansen for udefinerbar kunst.
Utsikten fra toppen av størknet lava
23 januar 1973 bestemte den lokale vulkanen seg for å markere sitt territorium. Hele 350 hus ble begravet under utbruddet. Heldigvis hadde det vært veldig dårlig vær dagen før utbruddet, så alle fiskebåtene lå i havn. De fikk evakuert hele befolkningen inn i båtene, og fraktet de over på “fastlandet”. Ingen døde under utbruddet.
En lokal fyr fortalte oss at familien hans ventet hele to år før de fikk flytte tilbake. Han fortalte også at en god del valgte å ikke returnere til Vestmannaeyjar.
Midnattssolen skinner på fjellet Heimaklettur.
Mens dekk-slaven lå uggen i båten stakk kapteinen på en velfortjent fjelltur.
Måker i midnattssol
Etter å ha sett bildene (ovenfor) som pappa tok på sin fjelltur, bestemte jeg meg for at det kun var en ting å gjøre; finne en enda høyere topp å bestige. Dro med han far opp på Heimaklettur som er øyas høyeste fjell, på beskjedne 283 meter.
Stupbratte fjellsider rett ned i havet.
Vi ble tatt godt i mot av Heimakletturs lokalbefolkning
Tror ikke du hadde likt deg så godt akkurat her, kjære mor
Jeg ble bitt av basillen, og fikk en ukontrollert trang til å fotografere måker i farta
En liten lundefugl nyter utsikten
… og en litt større kaptein nyter også utsikten
Vi glemte selfie-sticken hjemme, men trosset alle hinder og ordna oss en selfie til slutt.
Kapteinen fant seg en ny kompis med tilsynelatende felles interesser
Et av de vakreste stedene jeg har vært.
Øyhopping på Island, som han far kaller det.
Litt friskere i fjeset til fjells enn til sjøs
Etter fjellturen syns vi selv at vi fortjente litt belønning for strevet, og resten av kvelden ble dermed tilbrakt omgitt av masserende bobler i den naturlig oppvarmede lokale jacuzzien.
Morgningen etter var Ymir og kapteinen klar for etappe to. Dekk-slaven var ikke helt klar for fire døgn på skuta, men hadde utført alle kvalme-forhindrende øvelser og tips google hadde å by på. Så da stakk vi til sjøs og satte kursen mot Torshavn på Færøyene. Jeg sverget til mine kvalmestillende armbånd(?) og tygget ingefær som en helt, og var utrolig nok kurert etter noen timers seilas.
Den Islandske kystvakta sniker seg innpå. Kapteinen kaller opp og ber de “pigge off”.
Et glimt av sol på et stille hav. Selvfølgelig iført den obligatoriske crew capsen.
Dyne, sovepose og dobbelt ullundertøy. Deilig med SOMMERferie!
Selv når han tar seg en meget velfortjent lur, sverger kapteinen til spesialdesignet hodeplagg.
En lat-fisk sugde seg fast og fikk seg en gratis strekning på havet.
Flotte skuta!
Kapteinen fotograferer mens slaven arbeider.
LAAAAAAAAAAND i sikte!
Færøyene er det vakreste stedet i verden (med unntak av Lofoten, selvfølgelig).
Kaptein pappa-Geir nyter utsikten under innseiling til Torshavn.
Fantastiske Færøyene.
Fortøyningen er nøye instruert fra øverste hold, og jeg er overbevist om at Ymir hadde sittet som limt til brygga, selv under en eventuell tsunami.
Endelig tilbake i fine Torshavn. En relativt rolig overfart med litt motorkjøring innimellom. En veldig flott tur, og en fin refresh på fjorårets seilleksjon. Pappa har hatt noen prøve-runder med “solo-seiling” på natterstid, og jeg har dermed vært så privilegert at jeg har fått sove noen timer ekstra. Etter litt vel tydelig kommunikasjon under blant annet fortøyning av skuta er harmonien igjen oppstått mellom mannskapet, og vi har hatt to fine dager i land.
Kapteinen studerer lokal kunst.
Ca like kald og ca like uinteressert i å bli tatt bilde av.
Pappa på broa i den fine parken i Torshavn
I kveld har kapteinen slått på stortromma og spandert lamme-middag på restaurant Aarstova. Vi var på samme restaurant i fjor da Børre også var en del av mannskapet, og helt siden da har jeg lengtet tilbake. Muligens den beste lammemiddagen jeg noen sinne har spist. Etter middagen ble fortært ble det tilbake på skuta servert lakris til dessert, og jeg har til og med fått kjøre varmeapparatet i båten i mange timer (selvom det bruker både diesel og sliter på (ettellerannet). Mistenker at deler av denne oppvartningen er dels for at jeg til slutt skulle gi etter, få et snev av dårlig samvittighet og skrive dette innlegget. Takk for middagen far, og vær så god.
Etter lapskaus og sodd på boks, frysetørket chiliconcarne, (enda mer)lapskaus og viltgryte, smakte det godt med normal ikke-frysetørka ikke-hermetisk mat.
Kapteinen nyter et meget velsmakende måltid
Stipp-stappings
I morgen fortsetter ferden mot Stornoway hvor jeg mønstrer av og mor mønstrer på. Kvalme-armbåndene til dekk-slaven er omhyggelig funnet frem igjen og snackslageret til kapteinen er fylt opp.
Jeg håper å kaste ullundertøyet for denne sommerferien, takker for en fantastisk seilas med Ymir og pappa, og håper på å få lov å værra med på tur igjen.
-Marte