Caledoniakanalen

Caledoniakanalen 5. – 11. juli 2015

Caledoniakanalen i Skottland

Etter litt venting på båter som var på vei ned, ble det endelig vår tur. Det ble litt hektisk da vi oppdaget at vi skulle ha fire 15 meter lange tau –men etter litt skjøting var vi i gang. Tåka hadde lettet, solen skinte og gradestokken krøp oppover. Snart gjorde vi det samme (krøp oppover). Vår eneste erfaring med sluser var Telemarkskanalen for 15 år siden, men det er slett ingen heksekunst. Det er krav om minimum to “kompetente mannskap” på hver båt. Er man alene ombord må man varsle på forhånd for å få hjelp. Etter første sluse var det papirarbeid og betaling. Det var raskt unnagjort når alt var i orden med forsikringspapirer (ta med forsikringsbevis). For vår båt (12,64 m x 4,20 m) betalte vi GBP245 for en ukes pass, da er det fritt å legge til ved havneanlegg underveis, og man får nøkkel til fasiliteter som dusjer, doer, vaskerom (ekstra for bruk av vaskemaskin og tørketrommel – GBP3 pr. stk.) og septiktømming (i skrivende stund har vi ikke benyttet oss av det siste, men tror også det koster noen pund i tillegg).Sea Lock i Clachnahary

Damptog – en turistattraksjon! 

“Neptune’s Staircase” er 8 slusekamre i rask rekkefølge en liten kanaltur etter de to første. Vi var kun to båter med oppover; et svensk par i en mindre og eldre båt på vei hjem fra overvintring i Karibien, og oss. Vi hadde derfor god plass i kamrene.Venting før Neptune’s Staircase

Vi brukte cirka halvannen time pluss ventetid på å forsere alle “trappene”, og med mange båter samtidig vil det nok ta noe lenger tid. På begge sider av kanalen var det et yrende liv. Så vidt vi kunne bedømme var det både lokale og turister som interessert fulgte med på slusingen. Det er virkelig et fascinerende skue å se store båter heve seg fra langt der nede i kammeret og opp til bakkenivå. Slusevaktene veiledet oss grønnskollinger på hyggelig vis på vei oppover, og slo gjerne av en båtprat mens vi sakte forserte den ene slusa etter den andre. Det er ingen vits i å stresse, du kommer ikke fortere frem uansett hva du gjør.

Slusingen med god hjelp av slusevokterne Robert og Graeme

Vel på toppen (Banavie) la vi til ved flytebryggene, og her ble vi faktisk liggende et par dager. Slutt på stresset her også.

Banavie 

Destilleriet vi gikk glipp av i Tobermory fikk vi med oss her. En fremdeles noe sjaber gemal labbet litt motvillig et par kilometer i hver retning – i stekende sol. Mon tro om ikke hjemveien gikk noe lettere etter smaksprøven?Her fikk vi en guidet tur som tok for seg produksjonen av whisky fra vannet (“The dew of Ben Nevis”) som renner ned fra fjellet, via “malting”, destillering og videre til lagring på fat fra 3-4 til mange, mange år. Artig å ha fått med seg! Ben Nevis er Storbritannias høyeste fjell (1344 m.o.h), og hele distriktet nyter godt av både briter og utlendingers interesse for å bestige og/eller se fjellet. Det er fullt belegg både på B&B’s og hoteller, og dem finns det mange av. Det er fantastisk flotte turmuligheter over alt, men det er definitivt IKKE som mange steder i Norge der man kan gå i dagevis uten å se et menneske!

Dagen etter: En fredelig lunsj (og gratis internett) for to ved kanalens bredd. Så entrer drømmebåten Neptuns trapp! Kapteinen ble helt satt ut. Midt i lunsjen, internettsurfingen og halvveis ned i ølglasset løp han fra lunsjbordet for å få et glimt av Garcia 45 Exploration. Igjen og igjen løp han faktisk, for båten flyttet seg jo oppover og kaféen vi satt på lå beleilig til på slusetrappens vestbredd. Fem fot-syken har definitivt tatt ham, og hadde prisen på drømmebåten vært proporsjonal med størrelsen, KUNNE den kanskje vært innen rekkevidde på et eller annet tidspunkt. Prisen på akkurat denne båten, designet for arktiske farvann, med innendørs styreposisjon, hardtop, senkekjøl, aluminiumsskrog, fullisolert og tre (eller kanskje to)lags isolerglass (-og Super SS Rally GT???) gjør et kvantesprang og er MILEVIS unna familien Evjens båtbudsjett! (Dette i følge kjerringa – kapteinen hadde nok solgt både hus, biler og katter for å kunne legge hånd på en slik fransk skjønnhet. Kommer han med fransøsen Garcia en dag har han garantert solgt meg også – om annenhåndsverdien på brukte kjerringer i 50-årene i det hele tatt vil gi utslag i den sammenhengen…)Her er hun, den franske damen. Hun er i alle fall LITT lik vår egen norrøne gud, Ymir! (Og ganske mye billigere..)

Aluminiumsbåter vekker litt oppsikt, og slusevokter Graeme kjente dem bedre enn de fleste. Han hadde eid en Ovni 395 i flere år, og hadde så smått begynt å titte på et alternativ til Ovni’en som nå var solgt. Etter jobb kom han en tur innom, og vi inngikk avtale om en nøyere titt i Gairlochy dagen etter sammen med kona Christine. Paret viste seg å være utrolig trivelige, så etter båtinspeksjon og lunsj om bord, inviterte de oss med på biltur i området med innlagt stopp på supermarkedet i Fort William – hvilken lykke! De skjønte hva båtfolk trenger! Vi fikk en flott tur opp Glen Nevis, dalen på østsiden av fjellet. Her var rumpeldunk-kampene i Harry Potter-filmene spilt inn. I enden av veien gikk vi 20-30 minutter inn til en foss, og de to Christine/Kristin’ene ble utfordret til å krysse elven (som sikkert heter et eller annet med Nevis) på en wire! Cool! (Særlig etterpå, når skjelvingen i bena hadde gitt seg..)

Rumpeldunk-arena     På stram line med yndige, små steg..Super-duper-marked-lykke!

Graeme og Christine har bodd i seilbåt i 4 år, og “gjort” mange av stedene i verden som det snakkes om i seilkretser. De savner seillivet og var overlykkelige for vår invitasjon om å seile Loch Lochy sammen med oss dagen etter.

Graeme i fint driv!

Vi hadde et par kjempehyggelige dager med våre nye venner, som allerede har bestemt seg for å komme til Lofoten til vinteren. Helt sikkert folk vi kommer til å se mere til. Vi sa farvel ved Laggan Lochs, der vi slo oss til for natten. Den flytende pub’en som lå der var dessverre stengt, så det ble middag på Ymir. Geir syklet seg en tur, og jeg gikk den samme turen til fots. Det var deilig å bevege seg litt, og ha GOD TID. Laggan var veldig stille, men “drømmedama” til Geir (hun franske) ankret opp foran oss etterhvert, så da hadde i alle fall kapteinen noe pent å titte på!

Dagen etter videre til Fort Augustus – ganske midt i kanalen og ved Loch Ness’ bredd. Her var det definitivt mer liv og røre. Hyggelige kaféer og små butikker, masse folk og båter og for oss nordmenn: Litt av den idyllen vi kjenner fra britiske tv-serier. Været har vært ganske greit de siste dagene. Ikke FOR mye regn, men heller ikke FOR mye varme (med 10 grader til hadde det begynt å bli behagelig) – men så drar heller ingen til Skottland på grunn av været.

Fort Augustus

Sluseliv og røre i Fort Augustus

En skotsk Laird?Loch Ness på kvelden i selskap med en gjeng japanere, kinesere og andre turister. Hvor blir det av Nessie, tro?

Roen har innhentet oss litt gradvis. Jobbstress og “eventyrer-stress” glir stadig lenger bakover i hukommelsen. Kjerringa har nok måttet holde litt igjen enkelte steder. Kapteinen har vært vant til å avansere raskt og kontinuerlig, og kanalen KAN seiles i løpet av et par dager. Vi har hatt en uke til rådighet, og det har derfor gått sakte fremover. Med langsom fysisk forflytning kjennes det som det sviver stadig langsommere i hue. Og da kan jeg, i alle fall for mitt vedkommende, si: Mission completed! I hverdagen er det stadig mindre som går med sakte fart, og da blir det viktig at ferien ikke bygger nytt stress.

En annen interessant erkjennelse: Man bryr seg stadig mindre. Det som er viktig er dagen i dag og hvor/når ferden går videre – og kanskje når man skal spise og hvor maten skal skaffes. Man legger seg når man er trøtt, står opp når man våkner, spiser når man er sulten, tar en øl hvis man får lyst på en øl, går en tur når man føler for det – og ellers ER man bare. (Paradoksalt nok kjøpte jeg en ny, vanntett klokke i Stornoway første dagen av ferien (“Tårnfrid” var fremdeles i farta), men den glemmer jeg å ta på meg, og jeg har til nå ikke lært meg andre funksjoner enn nattlyset.) Klærne er etter hvert ganske halvmøkkete, håret går det dager mellom hver gang man får vasket (brudd på avtalen), sokkene brukes både på retta og vrangen – og det kjennes faktisk helt greit! Sminken forsvant allerede etter de to første dagene, og ligger lagret sammen med sommerkjolen et sted. Jeg pakket nemlig ned en sommerkjole og en pen bluse! Hva man skal med sommerkjoler i 10-12 graders varme eller pene bluser på en pub full av halvmøkkete sjø- og kanalfarere, skjønner jeg mer av nå. I den grad det stilles krav til påkledning må det en slags “omvendt kleskode”. Selv fine fruer i store båter (dvs FINERE fruer i STØRRE båter) toner ned stilen mange hakk. Hvis noen hittil har latt seg friste av beskrivelsene og tenker seg på båttur i disse farvannene, vil jeg anbefale et par sett med ull, et par bukser, en shorts, et par t-shirts, fleece, lue og regn-/seilklær. Alt annet behøver du ikke å ta ut av bag’en en gang.

Sånn går dagene….

I skrivende stund krysser vi Loch Ness på langs. Vinden blåser i riktig retning, men det er bare sørgelig lite av den. Jeg skriver, og Geir speider etter Nessie. Hun har nok lagt seg til ro på bunnen i dag, for vi har ikke sett snurten av henne bortsett fra i souvernirbutikkene i Fort Augustus. (Og på logoer på charterbåter, organiserte turer, navn på hotell osv osv.) Nessie bidrar nemlig godt til den lokale økonomien! Tinndøler, her har dere noe å lære. Bygg videre opp rundt det spede ryktet om en sjøorm i Tinnsjøen, og turistene vil strømme til. Verdensarv-status OG sjøorm, det er mer å slå i bordet med enn Loch Ness, det!!Ymir på Loch Ness

Kapteinen øyner snart land på Loch Ness’ østbredd, og hodet hans er igjen opptatt med å planlegge. Kjerringa liker dårlig å måtte ta stilling til noe som helst med den ferierende hjernen, men må hjem i løpet av de neste dagene. Valgene står mellom

1. Seile direkte til norskekysten fra Inverness (begge to)
2. Seile til Kirkwall (Orknøynene) og sette kjerringa på en ferge til Aberdeen og fly hjem
3. Seile til Shetland og sette kjerringa på ferge til Aberdeen og fly hjem

De to siste alternativene medfører at kapteinen må føre skuta hjem alene. Det finns nok en liten solo-seiler langt der inne et sted, og lysten til å ta båten hjem alene over et havstrekk har vokst seg frem i løpet av turen. Målet i kveld er uansett Inverness. “The sea lock” (siste sluse ut i havet) kan kun passeres +/- 2 timer fra høyvann, så det passer godt å ta siste natten så nært som mulig.

På marinaen i Inverness var vi den tredje norske båten på brygga. Den ene ligger til vanlig på nabobrygga i Son. Verden er ikke så stor! Son-båten hadde allerede rukket innom ulike destillerier på veien etter de nådde Skottlands østkyst, og hadde planer om en del flere på ferden til vestkysten og tilbake. Hyggelig kveldsprat før vi fikk oss noen timers søvn. Neste morgen kl. 07.45 sto vi klare ved den nest siste slusen. Kanaleventyret er over for denne gang. En flott og langsom reise på nært hold gjennom vakre Skottland. Klare for havet igjen etter rolige dager på kanalen

Siste sluse. Farvel for denne gang!

Fakta om Caledoniakanalen Fra Clachnahary (Fort William) på vestkysten strekker kanalen seg i nordøstlig retning mot Inverness på østkysten. Cirka 2/3-deler av de snaut 100 kilometerne består av innsjøene Loch Lochy, Loch Oich og Loch Ness, resten er kanaler. Kanalen var konstruert av Thomas Telford (som også konstruerte Göta kanal) og bygget mellom 1803 og 1822. Kanalen er totalt 96 km lang. På veien må man igjennom 29 sluser og passere 10 svingbroer.

Reiseruta vår