Vår endelige fortøyningsplass ble nesten innerst inne i vågen i Torshavn. Gata som gikk langs kaia, het Undir Bryggjubakka, og i husrekka der lå de nye lokalene til båtklubben eller Torshavnar Batafelag. Her fikk vi gratis dusj, internett, toalett og adgang til vaskemaskin.
Undir Bryggjubakka, Kaipromenaden i Torshavn.
På onsdag visste vi ennå ikke hvor lenge vi skulle bli, så da gjaldt det å få unnagjort mest mulig av sightseeingen. Tur til Kirkjubøur sto høyt på prioriteringslista. De røde bussen Torshavn er gratis. Kanskje noe å tenke på for norske politikere !! Vi satte oss fremst i bussen. Dermed kunne vi se bedre og samtidig kunne vi bruke sjåføren som guide.
På busstur til Kirkjubøur.
Ved endestasjonen.
Første severdig het var Roykstovan. Den eldste delen av huset er 900 år gammelt og ble i sin tid bygget som bolig og kontor for biskopen. Nåværende eiere har bodd her i 17 – 18 generasjoner.
Roykstovan i Kirkjubøur. Borterste delen av bygningen er 900 år gammel.
Det ligger ei steinkirke like ved, men den var lita i forhold til Sankt Magnus-domkirken som ruvet like bortenfor. Det var satt opp en del stilaser rundt murene, muligens for å bygge vern mot tidens tann.
Ruinene etter Sankt Magnus-domkirken.
Det er satt i gang tiltak for å stoppe forfallet, eller har de tenkt å restaurere den gamle domkirken?
Veien endte ved Kirkjubøur, men det fortsatte en kjerrevei videre sørøstover. Langs veien var det beitende kyr og sauer.
Det er visst ikke NRF.
Den lokale sauerasen ser til forveksling ut som den norske villsauen.
Vi følger kjerreveien sør-østover fra Kirkjubøur.
Etter halvannen kilometer kom vi til en bygning som tydeligvis fungerte som fjøs. Plutselig dukket det opp et hårete hode i et av de glassløse vinduene. Var det en okse? Det skjedde ikke mer. Den bare tilsynelatende sto og stirret på oss hvis den i det hele tatt så oss. Vi kunne ikke se noen øyne
Vi hørte et snøft, og så dukket det opp et hårete hode.
Vi fortsatte litt til, men så ble vi enige om å skille lag. Arild gikk tilbake til Kirkjubø og tok bussen tilbake mens Geir-Harald ville gå videre rundt Kirkjubønes og videre til Torshavn. Det var ikke så lett, så i stedet tok han over fjellet. Da han kom opp lia flatet landskapet helt ut inntil det skråner nedover mot Torshavn.
Når man kommer opp på fjellet, flater terrenget ut.
Gammel bebyggelse man kan treffe på i fjellet.
Dagen etter, torsdag 21. mai, bestemte vi oss for å gå opp ei rute gjennom Torshavn. Ruta var beskrevet i en brosjyre som vi fant på turistinformasjonskontoret. Det var også der ruta startet.
Geir-Harald sammen med en gammel kjenning på benken utenfor turistinformasjons-kontoret.
Først gikk turen til Skansen og fyret like ved havna, men så bar det oppover i byen. Man måtte følge godt med på kartet for ikke å gå feil. Vi mistet en av postene, men det tok vi ikke så høytidelig.
Er vi på rett vei? Arild prøver å tolke kartet.
Ruta passerte et større idrettsanlegg. Nasjonalidretten på Færøyene er roing, men den var ikke representert. Man kan dog si at sportsinteressen her er nyansert.
Skulpturen ved idrettsanlegget.
Vi gjorde et besøk på nordens hus før vi satte kursen tilbake til havna. Løypa gikk gjennom Vidarlundi som er Parken (med stor P) i Torshavn. Her kom vi først forbi Listasavn som er kunstmuseet.
Utenfor Listasavn, kunstmuseet finner vi denne skulpturen.
For øvrig representerte Vidarlundi et vell av frodighet som sto i skarp kontrast til vegetasjonen ellers på Færøyene. Vi følte oss hensatt til dype skoger der vi ruslet nedover stien langs bekken.
I Vidarlundi, parken i Torshavn.
Det var ikke bare parken som var spesiell. Like ved der vi lå fortøyd, fant vi Tinganes, den gamle bydelen i Torshavn og det som opprinnelig var byen. Her var det bare eldre hus, fortrinnsvis trehus med torvtak og med smale gater og smug i mellom.
Partier fra Tinganes, den eldste bydelen i Torshavn.
Bybussene i Torshavn var gratis. Vi tenkte vi skulle benytte dette tilbudet. Den eneste muligheten ut av byen foruten Kirkjubøur, var å dra til Kaldbak som lå nordøst for Torshavn. Som sagt så gjort. Vi endte opp i ei lita, delvis fraflyttet grend. Her hadde vi to timer til å se oss om før vi måtte gå på bussen tilbake til Torshavn.
Informasjonsplakat om Kaldbak.
I løpet av formiddagen hadde vi en del andre gjøremål. Blant annet hadde vi vært og proviantert på det store kjøpesenteret, SMS. Vi hadde ikke rukket å spise lunsj før vi dro, men vi hadde med to porsjonspakninger med kylling og salat. Vi fant oss ei trapp på et industribygg nede ved kaia. Her inntok vi lunsjen i fred og ro.
Medbrakt niste nytes.
Det sto ei lita trekirke på stedet. Den tok vi nærmere i øyensyn. Sammenlignet med antall hus i grenda, fant vi ut at det ville være god plass under gudstjenestene, og når bussjåføren senere fortalte oss at de fleste på stedet heller søkte til baptistmenigheten i protest mot den danske kirke, så forsto vi at det var plass i overflod i kirken.
Kirka i Kaldbak.
Vi fortsatte ekskursjonen ned til småbåthavna. Var det mulig å få Ymir inn her? Med litt forsiktig lirking ville det nok gå, men hva i all verden skulle det være godt for? Det lå to båter fortøyd her og flere på land. Aktiviteten var ikke høy.
Fra havna i Kaldbak.
På tur tilbake til bussholdeplassen, kom vi forbi et hus med en hage som virkelig fikk oss til å sperre øynene opp. Hele hagen og gjerdet rundt var proppfullt av figurer og nipsgjenstander av alle slag og med malte steiner delvis som bakgrunn. Det må ha vært samlet og satt opp i løpet av et helt menneskeliv. Bussjåføren fortalte oss at det var ei edre dame som nå var død som bodde der og hadde laget denne unike utstillingen. Bildet under gir på langt nær et rettferdig inntrykk.
En unik dekorert hage.
Etter hvert følte vi at vi på en måte begynte å bli sittende fast i Torshavn. Vi ville så gjerne videre, men det ville ta fire døgn til Vestmannaejar som var neste mål, men stadig nye lavtrykk truet vestfra og lovet vindstyrke rett i mot av styrke opptil sterk kuling, og det hadde vi lite lyst til å påta oss frivillig. Målet vårt var å nå Reykjavik innen 1. juni, så ennå hadde vi tid til å vente litt.
Mellom lavtrykkene kunne det bli helt stille i havna.
Oftest var det dette synet som møtte oss når vi kikket opp skylightet.
På torsdag da vi kom tilbake fra spasertur i byen, kom det inn en stor seilbåt, en Najad med Norsk flagg. Vi hjalp dem litt med tampene. De var fire mann om bord og kom direkte fra Lofoten og hit. Navnet på båten var Christina.
Christina.
Det var også en skotsk båt ved navn Pangey med en soloseiler som het Michael (Mike) Henderson. Han var tidligpensjonert og hadde gjort seliling til en livsstil. Han hadde en utrolig merittliste, og i løpet av de siste 16 årene hadde han vært nesten overallt i Nord-Europa og i Nord-Skotland var han lommekjendt. På lørdag ble vi invitert om bord på Christina til et glass vin og en prat. Der var Mike også. Christina skulle videre til Shetland, Orknøyene og Hebridene, så da løspraten var over, kom sjøkartene på bordet og Mike fikk fritt spillerom til å øse av sine lokalkunnskaper om navigering i farvann og havner i Nord-Skotland.
Om bord på Christina. Mike (til høyre) øser av sin lokalkunnskaper om navigering i de nordlige skotske farvann.
Søndag kastet Christina loss. Shetland neste.
Christina med kurs for Shetland.
Mandag fant vi ut at vi skulle ta en busstur igjen. Vi ville dra til Vestmanna, den sjuende største “byen” på Færøyene.
Vestmanna sett fra veien idet vi nærmer oss.
Museet som vi skulle besøke der, var ikke åpent da vi kom, men vi tok en vandringstur gjennom gatene og langs kaiene.
Vestmanna hadde slipp også.
Båter på havna i Vestmanna. Selv om det nok var gamle fiskebåter, var vi i tvil om dagens bruksområde ettersom det var så ryddig på dekk.
Museet var åpent da vi kom tilbake dit litt senere, men da hadde vi bestemt oss for i stedet å bruke resten av tida før bussen kom til å spasere til nabogrenda, Kvivik. Vi startet opp langs hovedveien, men Geir-Harald foretrakk etter hvert terrenget.
Arild valgte å følge hovedveien.
Havbruk var også viktig næring i Vestmanna som ellers på Færøyene.
Byggestilen ser ut til å ha tatt en noe sær vending på Færøyene. To hus like
ved veien før vi kom til Kvivik.
Da vi møttes igjen like før Kvivik, følte vi at vi hadde knapt med tid igjen dersom vi skulle nå fram før bussen. Vi tok en snarvei nedover ei bratt li og kom fram i god tid.
Arild prøver å fote seg ned lia.
Vi kommer inn i bebyggelsen i Kvivik
Småbåthavna i Kvivik.
Fra Kvivik.
Litt av Kvivik sett fra bussen.
Da vi kom heim etter bussturen, bestemte vi oss for å dra neste ettermiddag. Helt trygg for kulingen var vi ikke. Derfor måtte storseilet sjekkes og ikke minst revelinene.
Vi måtte ha opp litt av storseilet for å sjekke at alt er i orden før overfarten til Island.
Planlegger avreise tirsdag 26 mai om kvelden. Tidspunktet ble satt for få tidevannsstrømmen med oss gjennom Vestmannasund. Regner med ca. 4 døgn til Vestmanneyar på sydvestsiden av Island.