Enkelte dager er slik dager BØR være; sol, fantastisk seilvind, vakkert landskap og god stemning.
Bygda Tonnes
Kapteinen og jeg startet dagen til vekkerklokkens iltre signal, men det var ikke noe vanskelig å sovne igjen. Det er forresten ganske smart å ta en liten lur til, for da er båten varm og kaffen klar når jeg endelig får buksert kroppen ut av køya. DET kan forresten være litt av et C-moment når du skal åle deg ut med hue først. Enten er jeg litt ekstra tung i toppen (trodde egentlig det var motsatt!), eller så bare ER det sånn at man plutselig får overbalanse og går på hue ut. 70 cm ned til dørken føles da ganske høyt. Alternativet krever mer akrobatikk: Få beina der de bør være, nemlig først. Det betyr 180 graders rotering på ganske begrenset plass – og helst uten å gni tærne godt inni nesa på kapteinen. Da blir’n nemlig sur.
Dagen startet altså forholdsvis bra. Begge kom seg ut av senga på anstendig vis.
Program for formiddagen var Tonnes-grotten. 20 minutters gange fra Tonneshavn ligger en svær grotte, 185 meter dyp. Det var nesten som hullet i Torghatten, for sagnet sier at en hund kom seg igjennom til andre siden av fjellet. Det betyr, hvis historien stemmer, at Tonnesgrotten er gjennomgående. Men ett er sikkert: Den er IKKE forserbar for MEG, jeg hadde ikke fått hue inn i sprekken en gang!
http://no.wikipedia.org/wiki/Tonnesgrotten
Etterpå fant kapteinen en flott sti. Den fulgte kanten av et stup, og det løsnet steiner under oss og over oss i ett. Han syns det var veldig enkelt men ganske spennende. Jeg syns det var veldig spennende men ikke det spor lett der jeg klamret meg fast i lyngen mens kjeften gikk med ord som ikke egner seg til gjentagelse. Han fikk for øvrig rett, utsikten var mer enn fantastisk. Helgelandskysten åpnet seg, vi så til Lovund og Træna lengst ut. Andre øyer lå på rekke og rad – det var virkelig litt av et skue!
Dagens seiletappe var i motsetning til de to foregående ikke særlig lang. Vi hadde flotte forhold; vind opptil 20 knop/10 m/s, flott vær men iskald nordavind. Seilingen var derimot fantastisk. Klokkergården på Rødøy var målet. Her er det restaurant i et vakkert oppusset hus (den gamle skolen/Klokkergården), flott bryggeanlegg med alle fasiliteter, storslått natur og gode turmuligheter. Restauranten har vi nettopp besøkt. Nydelig dekkede bord, blomster, vinglass og hvit damask, men likevel uformelt. Maten var ok men ikke mer enn det. Interiøret og utsikten derimot var upåklagelig!
Nå senker roen seg over Ymir. Kapteinen vil gjerne bestige et par fjell før han legger seg, men er usikker på om han orker likevel. Jeg har krabbet opp i sofakroken med pc?en og er ikke motivert for fjelltur. Sola kaster gyllent lys over landskapet der den når, og livet er ikke det verste man har.
(Bilde hentet fra nettsiden)