Vi brukte drøye tre døgn på de 492 nautiske milene fra Vopnafjordur på Island til Norges vestligste, og eneste vulkanske, øy. Det var overskyet og tidvis tåke hele strekningen, og utetemperatur mellom 7 og 11 grader. Loggen viser også vanntemperatur på mellom 7 og 11 grader. Grei vindretning det meste av strekningen, men direkte motvind og kryss det siste halve døgnet. Ankerdrammen smaker selvfølgelig ennu bedre om man får litt jobbing mot slutten.
Jan Mayen er ei øy i det nordlige Atlanterhavet, 71grader nordlig bredde. som ble lagt inn under norsk statsvelde i 1929. Øya er vulkansk, og innehar Norges eneste aktive vulkan Beerenberg mer enn 2000m høy. Stein og sand rundt på øya er av rent vulkansk karakter.
Jan Mayen har ingen fast normal bosetning, men det er to stasjoner der. Forsvaret har en bemannet stasjon som driver et eldre militært navigasjonssystem, Loran C. De har et 20 talls personell stasjonert der. Dette er primært sivile teknikere og servicepersonell på 6 måneders kontrakt, mens stasjonssjefen er militær. Den andre stasjonen er en meteorologisk stasjon som også bemannes med et lite antall personell på 6 måneders engasjementer, tilsvarende meteorologiske sin stasjon på Bjørnøya.
Jan Mayen er også et fint reisemål for eldre herrer som ønsker å seile langt med mye ulltøy på i sommermånedene. Man seiler ikke dit gjennom høst-vinter-vår periodene p.g.a. værforholdene i nordlige Atlanterhav.
Værkartet viste at det ville bli en del kryss på slutten mot Jan Mayen.
Overskyet, tidvis tåke radarbruk, underveis. Ingen andre fartøyer i sikte.
Og her studeres «Historien om Arktis» på frivakt.
Værkart og vindinformasjon, GRIB filer; lastes ned via Iridium satellitt samband .
En styrmann trengs, av og til, men autopiloten er styrmann det meste av tiden.
Første etterlengtet glimt av Jan Mayen.
Et gløtt av blå himmel er ikke dagligdags på Jan Mayen.
Og der trer Beerenberg ut av tåke og skyer.
Fornøyd skipper nærmer seg en av turens delmål.
Anker droppet Eggøybukta, og påfølgende ankerdram på bordet, XO.
Og vi innvilges sigar ved ankomst.
Begge to…
Første landkjenning på Jan Mayens vulkansandstrand.
Og «Lille Ymir» må vente til vi er tilbake.
Akkurat som Ymir litt lenger ut i Eggøybukta.
Lang sandstrand, men innbyr ikke til bading…
Og «finn 5 feil»…
«Vakkert» og vilt.
Rene kunstverket, stor snøfonn i strandkanten.
Vår «molo» mot været første natten, Eggøya som har eget vulkansk krater.
En mulig utrangert Loran C stasjon.
Mye drivved fra vinterstormene.
Utrolig at noe kan gro i denne barske naturen.
“Endelig kommer mitt mannskap tilbake til fine meg”.
Og kveldens torskemiddag sikres etter 5 minutter med snøre hengende over ripa.
Torsk og rødvin, fin sovemedisin etter ankomst.
Flytter oss dag to i lavt skydekke til Båtvika ved stasjonen.
Ymir for anker litt ute i Båtvika.
Stasjonens «taxi» tar imot de sjeldne tilreisende.
Et lite veinett er det også på øya.
Egen flyplass som benyttes av forsvarets Hercules fly.
Stasjonen får forsyninger og personellutskiftninger ved hjelp av forsvarets transportskvadron 335 Skvadronen på Gardermoen, eller marinens forsyningsfartøyer. 335 sSkvadronen benytter Hercules C-130 fly. Disse er istand til å lande og ta av fra grusbaner.
Fin rullebane, men grusdekke.
Adresse Flyplassveien kanskje?
Den lokale «Totem påla»
Og stedets militære taxi…
Mye kommunikasjons utstyr på stasjonen.
Enkelt, men sikkert funksjonelt inngangsparti.
En noe defensiv holdning kanskje
Ombord i Ymir forsøker vi heller følgende modell:
“Om bord på Ymir
forener vi teori og praksis
slik at alt fungerer
og alle forstår hvorfor”.
Og eget oppvarmet badeland har de også på Jan Mayen.
Besøk og handling i stasjonens lille lokale butikk.
Stedets bibliotek.
Personellet som inviterte oss på kaffe, med en liten konjakk til.
Messa / Peisestua på stasjon Jan Mayen.
Og nok et par torskemiddager er sikret.
Det blåser på avreisedag, ser ut som sjøfuglene har kollektiv flynekt.
Så har vi satt kurs videre på vår ferd, denne gang mot Svalbard.
Da setter vi kurs for Svalbard. 5-7 dagers seilas, men væravhengig. Varsler så langt frem er å betrakte som usikre, men foreløpig ser det ut som en sydlig buet rute vil være fornuftig. Vi vil da manøvrere oss rundt et par lavtrykksystemer med vind. Vi ønsker ikke å krysse rett mot været, heller litt lenger rute med mer komfortabel seiling. Tidsmessig blir det ofte det samme. Det er altså ikke alltid at korteste rute er den raskeste, og i hvert fall ikke nødvendigvis den beste. Statistisk er det medvind mellom Jan Mayen og Svalbard i juli måned, men kanskje ikke juli 2016 ??
Vi sees på Svalbard!
Langs nord-østkysten av Jan Mayen.